Et lite leseværelse, nær Ravnklostua, men ikke i det; et av de mange, mange ubru­kte rommene ved Galtvort. Grå stein på gulvene, rød murstein i veggene; mørkt flekket treverk i takene; fire glødende glasskuler satt inn i rommets fire vegger. Et sir­kulært bord som så ut som en stor blokk av svart marmor, plassert på tykke svarte marmorbein, hadde vist seg å være svært lett (både i vekt og masse) og var ikke vanskelig å løfte opp og flytte rundt, om det skulle være nødvendig. To komfortable, stoppede lene­stoler som først hadde virket som om de var låst fast i gulvet på lite hensiktsmessige steder, men som ville, hadde de til slutt funnet ut, tusle bort til der du sto med en gang du gjorde mine til å sette deg ned.

Det lot også til å være et antall flaggermus som fløy rundt i rommet.

Dette var stedet, ville framtidige historikere en dag skrive ned – hvis hele prosjektet fak­tisk klarte å få til noe, – at det vitenskapelige studiet av magi hadde startet, med to unge førsteårs Galtvort-elever.

Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, teoretiker.

Og Hermine Johanne Grang, eksperimentør og testsubjekt.

hprm.no