1960 var et stormfullt år for filmen. Den franske nybølgen flommet inn over Cannes. Bautaene: Bergman, Fellini, Bunuel, og Hitchcock slipper noen av sine viktigste filmer, men samtidig på Cannes er det en liten italiensk film som splitter publikum og kritikere; nemlig Michelangelo Antonioni sin L’avventura (Kjærlighetseventyr). Med legenden Monica Vitti (Claudia) i hovedrollen viser Antonioni oss et portrett av moderne kjærlighet, det moderne mennesket, og diagnostiserer våre problemer. Tomhet, eksistensialisme, mangel på kommunikasjon og umuligheten i å røre ved et annet menneske. Anna (Lea Massari) og Sandro (Gabriele Ferzetti) har et forhold hvor konflikt bruser under overflaten. På en båttur ut til en øy i middelhavet forsvinner Anna, leteaksjonen begynner og intriger spilles ut. L’avventura er en stemningsfull film full av melankoli, lange tagninger, storslagne bilder, og en cinematografi som er proppfull av tomhet. Her blir ikke bare lagt opp til, men forventet at man skal komme med egne tolkninger og konklusjoner. Mangel på plott og historie gir oss muligheten til å komme nærmere disse stakkarslige karakterene, og ikke minst muligheten til å reflektere over våre egne liv og problemer. L’avventura er et mesterverk i tilbakeholdenhet, psykologi, og det subtile. Det foregår alltid noe under overflaten, og dette mysteriet er likeså viktig som forsvinningsnummeret til Anna.