Vi navngir og pleier en elektrisk kaffekopp og blåholder på en utslitt strikkegenser vi har laget selv. Vi kjefter på og snakker pent om bilen og sier høyt “unnskyld’ hvis vi kommer borti en fortauskant. Vi holder begravelsesseremonier over utgåtte og trofaste fjellstøvler som har huset mangt et gnagsår. 

Hvorfor gjør vi dette? Ser vi på ting som en forlengelse av oss selv? Som en del av vår identitet?