Vero får æren av å åpne ukas episode. Hun starter friskt med et spørsmål fra forrige episode… helt til det viser seg at Susanne totalt har glemt å finne svaret, selv om hun var den som redigerte episoden. Klassisk Suss-moment, som må utsettes til neste uke 🙃

Vero insisterer på at hun «ikke har gjort noen ting» denne uka, men etter hvert dukker det opp både en tur på senteret, en hel blogg-dag med taste tester og småprosjekter som mest sannsynlig dukker opp etter hvert. Hun deler også et spørsmål hun fikk nylig, som hun har gått og grubla på – og både hun og Suss er skjønt enige om at det var et skikkelig rart spørsmål å stille.

Derfra sklir praten naturlig over i matbutikk-livet: For hvorfor velger man alltid den korteste køen i kassa… for så å havne bak den ene personen som bruker år og dag, mens den lange køen på siden flyter som en drøm? 🧾🛒

Suss på sin side har fått en helt ny superkraft: å komme for tidlig. Altså altfor tidlig. Denne uka møtte hun opp én time før en avtale – noe som bekymrer Vero dypt, for dette er ikke «typisk Suss» i det hele tatt. Hvorfor tuslet hun egentlig opp så tidlig? Og er det virkelig så ille å sitte og people-watche mens tida går? Det leder oss inn på drømmen om å ta en tur til Oslo, sette seg på kafé på eller ved Oslo S, og bare se på alle menneskene som tusler forbi.

Ukens høydepunkt inkluderer også en tur på Egon, som både var skikkelig kos – og kom med en liten ekstra hendelse som du får høre mer om i episoden. Suss forteller også om psykologtimen hun glemte å avbestille, og når vi først er inne på psykologer, kommer Vero på en tidligere avbestillingsrutine hos sin forrige psykolog som var så spesiell at hun måtte lese meldingen flere ganger for å i det hele tatt forstå den.

Vero har dessuten gravd litt mer i dette med søvnstudier på kvinner, som de nevnte i forrige episode, og deler noen funn og tanker rundt det. Og så: «Laksesperm i stedet for botox». Jep. Det er en ting. Supposedly oppstrammende. Hva tenker vi egentlig om det her!? 🐟💉

Etter en god runde om botox og laksesperm, forteller Suss om en dokumentar hun har sett, om en tiktoker som går altforlangt – med fatale konsekvenser for det han selv kalte sitt livs kjærlighet.

Så tar vi tak i et utsagn som provoserer oss skikkelig: «Hvem som helst kan starte en podcast». Hvorfor kjenner vi det så nedverdigende? Hva ligger egentlig bak et sånt utsagn – og hva krever det faktisk å lage podkast jevnlig, være ærlig, personlig og samtidig håndtere kritikk, forventninger og eget liv? 🎙️

Mot slutten kommer Vero på noe hun har hatt lyst til å snakke om lenge: blodgiving. Hun deler at hun veldig gjerne vil bli fast blodgiver, og vi snakker om hvorfor dette er så utrolig viktig – og hvor mye godt som kan komme ut av én liten handling. Kanskje denne episoden kan være det lille dyttet du trenger for å registrere deg som blodgiver du også? ❤️🩸

Perfekt episode å høre på når du står i feil kø, venter for tidlig til en avtale – eller bare vil føle at du henger med to venninner som sporer av på den mest logiske, ulogiske måten. 😅