"Elisja sendte en budbærer ut til ham og sa: 'Gå og bad deg i Jordan sju ganger, så skal kjøttet ditt bli godt og rent igjen.'"(2. Kong. 5:10)
Na'aman hadde oppsøkt profeten i håp om en guddommelig inngripen mot hudsykdommen sin, så han skulle bli frisk. Svaret gjorde Na'aman sint. Det var ikke dette han hadde sett for seg.
Jeg har opplevd det selv flere ganger. Kroppen har trengt hjelp, vedlikehold eller reparasjon. Svaret fra Gud har som oftest ikke vært et knips med fingrene, men behandlere av ulike slag. Noen ganger har jeg sukka, for jeg skjønte at det ikke ville være nok med én behandling. Og så har jeg bedt: "Please, Gud, kan du ikke bare gjøre det kjapt og billig heller?"
Ofte når Gud gjør noe overnaturlig, skjer det gjennom det naturlige. For Ham er ikke det viktigste om det skjer raskt og enkelt, men om vi er lydige - uansett. Na'aman ble overtalt til å gjøre som han ble fortalt. Han dukket seg alle 7 gangene og ble frisk (v. 13-14)! Gud brukte det helt ordinære vannet til å helbrede ham. Gud kan bruke hva og hvem som helst til å hjelpe oss!
Kanskje har du også bedt om hjelp, og så har Gud sendt hjelp, men ikke den derre overnaturlige inngripen, ikke den quick-fix-greia. Vær du bare lydig og fullfør det som Gud har lagt på deg, så skal du se at der er en helbredelse eller en utfrielse i enden av det.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe, men Israel skjønner ikke. Mitt folk er uten forstand." (Jes. 1:3)
Gud sa dette om jødefolket fordi de hadde vendt Ham ryggen, enda Han var deres Herre og Frelser, kan vi lese (43:3). Men det som slo meg var ordene om at eselet kjenner sin herres krybbe.
I Bibelen er eselet et urent dyr for jødene. Likevel var det nettopp et esel Jesus red på inn i Jerusalem (2.Mos.13:13; Mark.11:7). Om det var urent, ble det likevel gitt stor omsorg og verdi av Gud. Det ser vi for eksempel i det tiende budet og i reglene om sabbat: "Vi skal ikke begjære vår nestes okse eller esel, og på sabbaten skulle både okse og esel få fri" (2.Mos. 20:17; 23:12).
Vi hedningekristne blir litt som eselet: vi er "urene" for jødene (Apg.10:28). Men Gud har omsorg for oss også, og hviledagen gjelder også for oss, og vi bærer Jesus som Konge i hjerte og liv (1.Tim. 6:15; 1.Pet. 5:8; Hebr. 4:1-10). Det står ikke noe i Bibelen om der var noen dyr i stallen i Betlehem, men vi kjenner definitivt vår Herre Jesus sin krybbe (Luk. 2:7)!
Så la oss da ikke være et folk uten forstand. Vi er et folk som kjenner vår Herres krybbe. Vi vet hvor Han er født, vi vet hvor Han kommer ifra: Han kommer ifra Gud. Og så ble Han født som menneske, og så levde Han her, det livet vi skulle ha levd. Og så døde Han den døden vi skulle ha dødd. Og så har Han satt oss fri til å leve i fellesskap med Gud og i kjærlighet til hverandre.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Mens han fremdeles snakket med dem, se, der var utsendingen nede hos ham. Han kom ned til ham. Da sa kongen: 'Sannelig, denne ulykken er fra Herren. Hvorfor skulle jeg vente lenger på Herren?'" (2. Kong. 6:33)
Det var ei fryktelig vanskelig tid. Byen var beleiret, og tidene var harde (v. 5). Eselkjøtt ble solgt som menneskemat, enda det var urent (2.Mos. 13:13). Til og med hodet, den dårligste delen, ble solgt. Due-møkk, enten det var virkelig møkk eller kallenavnet på en næringsfattig og lite appetittlig rett, ble også solgt. Ja, mødre drepte og spiste barna sine, til og med, og det rystet kongen til bristepunktet, kan vi lese (v. 25 &28-30). Han var i ferd med å gi opp: "Hvorfor skulle jeg vente lenger på Herren?"
Men svaret og hjelpen var så nærme! Allerede dagen etter skulle det bugne av mat, står det (7:1)! Og det ble slik! I nattens mørke forvirret Herren syrernes hær. Og ikke bare flyktet de i hui og hast, men de etterlot seg også alt av mat og verdier - mer enn nok til byens befolkning (v. 3-16).
Om ting ser aldri så mørkt ut, så gjelder det å holde fast i håpet om hjelp fra Herren. Han vet hvor nær hjelpa er. Plutselig kan det snu!
Kanskje er du der i dag, at du er i ferd med å gi opp. Det er gått fra vondt til verre. Hvorfor skulle du vente lenger på Gud, her er der liksom ikke hjelp å få... Til deg vil jeg si: ikke gi opp! Gud ser alt, og Han ser allerede bønnesvaret oppfylt. Hold ut! En dag skal du også få se det!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Vårt hjerte gleder seg i ham, vi setter vår lit til hans hellige navn." (Sal 33:21)
Det virker puslete og ulogisk at vi skal stole på et navn, men vi ser det samme gjentatt i Det nye testamentet om Jesu navn som frelser (Matt. 1:21; Apg. 4:12). I Bibelen er navn nært knyttet til identitet. Navnet forteller noe om personen, ja, navnet ER personen. En annen salme sier: "De som kjenner ditt navn, har tillit til deg, for du svikter ikke dem som søker deg, Herre." (Sal. 9:11). Å kjenne navnet er mer enn å vite hva det er. Det er å kjenne personen. Men hva er så Herrens hellige navn, siden vi kan stole på det?
I det gamle testamentet presenterer Han seg som Jahve, et akronym for Jeg Er Den Jeg Er, ofte forkortet til Jeg Er, (1.Mos. 3:14). Det er et navn også Jesus brukte, men det kommer ikke så tydelig fram i norske oversettelser (se Mark. 14:62; Joh.8:58).
Herren ER, og Han er mye, og Han er det kontinuerlig. Han skifter ikke, Han endrer seg ikke, sier Bibelen (Hebr.13:8; Jak.1:17). Det vitner om stabilitet, trofasthet og soliditet, og det er grunnen til at vi kan stole på Ham! Det gjør i alle fall meg glad!
Og tenk, så flott da, at vi skal få lov til å stole på og klynge oss til et navn! Ikke ei lang regle med ord, ikke en lang prosedyre som vi må gjennom, men et navn som vi kan få rope, når vi har det vondt eller vanskelig, når vi er fortvilet eller leie – eller når vi bare ønsker å prise - Jesus!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. Og de som seiret over dyret, over bildet og hans merke, og over hans navns tall, så jeg stå på glasshavet. Og de hadde Guds harper." (Åp. 15:2)
Videre i dette kapittelet i Åpenbaringen kan vi lese at Johannes hørte at de sang en lovsang til Herren, slik som Moses og israelittene sang da de kom seirende ut av Rødehavet (v. 3; 2.Mos. 15). Tolkninger varierer, men jeg tror ikke dette glassaktige havet er det samme som Johannes så foran Guds trone (4:6). Jeg tror det kan være et bilde på prøvelsene som dyret og bildet har påført menneskene, og som de troende er kommet ut av, slik grunnteksten sier. Gud har lovet å være med oss gjennom både ild og vann, sier Bibelen (Sal. 66:12; Jes. 43:2), og for Ham er prøvelsene fullstendig gjennomsiktige. Han ser alt som skjer oss, lover Bibelen (2.Mos. 3:7; Åp. 2:9; 3:8). Han fører oss gjennom, og det er verdt en lovsang!
Johannes ble vist dette synet før han ble vist synet om de sju siste plagene. Det er som om Gud minner om at uansett hva som skjer, er Han i stand til å bevare sine! Vi skal seire, og vi skal lovprise Gud!
Å, det er en god påminnelse å ta med seg videre, at uansett hvilken prøvelse vi står i nå, uansett hvor vanskelig, hvor umulig, hvor tyngende det er, så er alt dette gjennomsiktig for Gud. Han ser alt. Og så vil Han føre oss gjennom, ut av og løfte oss opp, og vi skal lovprise Gud!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det." (Ordsp. 4:23)
"Framfor alt", sier Salomo! Noen ting er viktigere enn andre, og Bibelen hjelper oss å sortere og prioritere. Den nevner også andre ting som er viktige framfor alt. Å gripe troens skjold er viktigere enn resten av rustningen (Ef. 6:16). Mer enn å sikre at andre følger den rette lære, er å be for alle mennesker, står det (1.Tim. 1:3; 2:1). Mer enn alt det viktige Jakob sa, er påminnelsen om ikke å overdrive ordene våre for å tillegge oss selv tyngde og makt, men la dem være ydmyke, ærlige og oppriktige (Jak. 5:12). Framfor alt som vi skal tenke på i møte med andre troende, er det viktigste å elske hverandre (1.Pet. 4:8). Og selv om det er viktig å holde fram profetiene, er det viktigste å ikke tolke dem alene, men bare slik som Helligånden viser, sier Bibelen (2.Pet. 1:20-21).
Kanskje er denne oversikten overraskende? Den betyr uansett ikke at alt det andre er uviktig. Men vi trenger å fokusere på det viktigste først og mest. Gjør vi det, faller også mye av det andre på plass!
Så hva er det du og jeg trenger i dag, framfor alt? Ja, vi har mange viktige oppgaver foran oss, og mange gode ting å prioritere mellom, men hva trenger vi – framfor alt? Det kan være verdt å stoppe opp av og til, og se på det og styre livet sitt etter det. Framfor alt!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre." ( 1. Joh. 4:11)
Den ubetingede og rene kjærligheten som Gud elsker oss med, er ikke naturlig for oss mennesker. Men som troende har vi fått Guds egen ånd til hjelp, og den relasjonen er ment å bære frukt i livene våre, slik som vi kan lese i Galaterne 5 om kjærlighet, glede, fred og så videre (v. 22-23). En som het D. L. Moody tenkte på kjærligheten som Åndens hovedfrukt, og de andre delene som ramses opp, som ulike varianter av kjærlighet.
Han kalte glede for den jublende kjærligheten, og fred for den hvilende kjærligheten. Tålmodighet er kjærlighet satt på prøve, og vennlighet er kjærlighetens utstråling. Godhet er kjærlighet i handling, og trofasthet er kjærlighet på slagmarka. Saktmodighet er kjærlighet i skole, og selvtukt er kjærlighet som øves. Jeg syns det er fint skrevet, og jeg tror han kan ha rett i det. Kanskje kan det være godt å ha disse i bakhodet når vi erfarer selv eller utfordres på den ene eller den andre varianten av kjærlighet.
Johannes snakker om å elske hverandre, altså våre trossøsken. Når vi klarer det, er det et sterkt vitnesbyrd for dem som ikke tror, sa Jesus (Joh.17:20-26)!
Så hvilken av disse kjærlighetene er det du trenger i dag? Eller som du kan gi videre? Er det den jublende kjærligheten, eller den hvilende kjærligheten? Er det kjærlighet satt på prøve, eller er det kjærlighetens utstråling? Kanskje er det kjærlighet i handling, eller kjærlighet på slagmarka? Den er sterk! Eller kanskje var det kjærlighet i skole, eller kjærlighet som øves? La oss grunne litt på det, og se hva det er vi trenger å ha fokus på i dag.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Elskede! La oss elske hverandre, for kjærligheten er av Gud. Og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud." (1. Joh. 4:7)
Johannes skriver så svulstig, men sant. Vi skal elske hverandre, det var også noe av det siste Jesus sa her på jord (Joh.15:17). Men hva er egentlig kjærlighet og det å elske hverandre?
Kjærlighet er både følelser og handlinger. Uten følelser, blir handlingene til intet, kan vi lese. Og følelser uten handling blir bare tomme ord, står det (1.Kor.13:1-3; 1.Joh. 3:18). Og heldigvis for det! For det hadde ikke hjulpet oss noe om Gud sa "Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg." uten å følge det opp med handlinger (Jer. 31:3). Men hele Bibelen og historien helt opp i vår tid har bekreftet Guds kjærlighet til menneskene Han har skapt!
Samtidig er det godt å vite at Gud elsker også med følelser. Det kan vi lese at Han gjør (Sef. 3:17; Luk. 2:14). For det Han gjør, er ikke av plikt, men fordi Han setter så pris på oss og fryder seg over oss!
Den type kjærlighet er det vi er kalt til å spre videre, den som både har følelser og handlinger. Da trenger vi stadig å søke til Kilden for påfyll. For bare slik kan vi virkelig elske hverandre!
Så kanskje det vi trenger først av alt i dag, er å gå til Bibelen og lese de mange kjærlighetserklæringene fra Gud til mennesket. Og ta imot det, og forestille oss følelsene som ligger bak, og se etter i livet vårt; hvilke handlinger bekrefter at Gud snakket sant? Og så kan vi se rundt oss, hvem som trenger vår kjærlighet i dag, enten det er følelsen eller handlingen, eller begge deler.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Du ser til jorden og vanner den, Du gir den overflod av rikdom. Guds kilde er full av vann. Du sørger for deres korn, for slik har Du lagt det til rette." (Sal. 65:10)
Tenk det, Gud har lagt til rette! Da Han i opphavet skapte jorda, skapte Han gress og planter med frø. Slik la Han til rette for at de kan vokse og frø seg selv videre. Til det trenger de vann, og det hadde Han allerede lagt til rette for. Han skilte vannene, så noe trakk opp i luften mens noe ble igjen på bakkenivå, kan vi lese (1.Mos. 1:6-12). Dermed var kretsløpet i gang, og det sviver fortsatt.
Noen ganger kan vi se tydeligere enn ellers i livene våre, at "her har Gud lagt til rette." Han legger til rette for trivsel, vekst og modning, meningsfulle oppgaver, kall og tjenester, står det (Ef. 2:10; 4:15-16). Når vi ser det, forstår vi at Han har vært på ferde i forkant og forberedt. Det er trosstyrkende.
Guds vannkilde er full, sier salmisten. Guds kilde av nåde og velsignelser er full, forteller Bibelen (Sal. 31:20; Joh.1:14). Han går aldri tom, derfor kan vi alle søke til Ham, igjen og igjen, for alt det vi trenger!
La oss ta med oss de ordene i dag, og ta oss tid til å se etter i livet vårt, hvordan Gud har lagt til rette for det som vi trengte. Og la oss søke til Ham som kilden for alt vi trenger, igjen og igjen, i full visshet om at Han går aldri tom!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"For Skriften sier til farao: 'Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.'" (Rom. 9:17)
Det er ikke nødvendigvis noe kompliment å bli brukt av Gud. Gud bruker hvem Han vil til sitt formål uten å spørre om lov. Farao var mektig, verdens mektigste på den tiden, men Gud viste seg å være enda mektigere. Farao var også hovmodig og forherdet seg, og det ble til undergang for ham selv (2. Mos. 5:2; 14:28-31). Men i lys av ham, ble Guds utfrielse og nåde enda tydeligere.
Også i dag kan Gud bruke hvem og hva Han vil. Også i dag finnes sterke makter. Vi kan se det med styresmaktene i enkelte land, se det med enkelte religioner, media og sekularisering. Der er mange som reiser seg store og stolte. Men de kan også bli brukt av Gud til å demonstrere Hans makt og forkynne Hans frelsende navn. Jo større kontraster, desto større tydelighet. Når ondskap, tomhet og løgn blir store, blir også Guds nåde, fred og kjærlighet ekstra tydelig. Det er det gode budskap!
Og det kan vi ha med oss i bakhodet når vi ser dette store, mektige som reiser seg mot Gud, Hans bud og Hans folk. At selv DET kan Gud bruke til å framstille seg selv i et enda tydeligere lys, slik at enda flere kan se Sannheten og Lyset, og ta imot Jesus som frelser. Fredsfyrsten, Veien, Sannheten og Livet!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Kjøttets gjerninger er åpenbare. De er: ekteskapsbrudd, hor, urenhet, skamløs utukt, avgudsdyrkelse, trolldom, hat, stridigheter, sjalusi, vrede, selvhevdelse, splittelser, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, umoralsk festing og lignende gjerninger. Om disse gjerningene sier jeg dere nå på forhånd, som jeg også sa til dere tidligere, at de som lever slik, skal ikke arve Guds rike." (Gal. 5: 19-21)
Disse versene er ofte blitt brukt til å sette et kraftig skille mellom "de" og "oss"; de som ikke tror og vi som tror. Og det er jo for så vidt sant. De som velger å leve slike liv skal ikke arve Guds rike. Men Paulus skrev ikke til "de andre". Han skrev til de kristne, kan vi lese (1:1-6; 4:8; 5:1)! Det er altså VI som skal være på vakt overfor dette, i eget liv og i egne kretser.
Lista er ufullstendig, men peker på sinnelaget bak: umoral, avgudsdyrkelse, mangel på kjærlighet og selvkontroll. Det står i skarp kontrast til Åndens frukt som vi er ment å preges av (v. 22-23). Vi er frigjort til et nytt liv, kobla med Jesus og Hans kraft. Må det gjenspeile oss og livene våre!
Ja, kanskje trenger vi å hente fram igjen disse ordene fra Galaterne og se litt på det. Er der noe av dette som jeg finner i mitt liv? Om jeg ikke finner det i handlinger, finner jeg lysten til det i hjertet mitt? Og la oss vende om i fra dette som er kjødets gjerninger, og la oss slippe til Jesus med Ånden og kraften, slik at vi kan forvandles og bære god frukt og preges av gode gjerninger!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"La heller ikke Hiskia få dere til å sette deres lit til Herren ved å si: 'Herren skal sannelig utfri oss. Denne byen skal ikke bli overgitt i Assurs konges hånd.'" (2. Kong. 18:3)
Assurs konge, Sankerib, var på hærferd. Han var som ei mektig bølge som veltet fram, kan vi lese (v. 33-34; 19:17-18). Store deler av Guds folk var lett å beseire. De hadde allerede vendt seg bort fra Herren, står det (kap. 16+17). Bare en liten rest holdt stand med Hiskia som leder. Tidene var harde, og fienden fristet dem med velstand og fred - rett nok på hans premisser og mot en liten betaling (v. 27; 31-32). Hvordan klare å stå imot? Og var det noen vits?
Sankerib hånte den levende Gud, Hiskia bøyde kne for den samme Gud. Det ble til utfrielse for Hiskia og hans folk, og et sviende nederlag for Sankerib, (19:1; 14-19; 35-36)!
Fienden i dag er også mektig og sterk, han vinner fram og inntar område etter område. Men Gud er mektigst! La oss følge Hiskias eksempel, bøye oss for Skaperen og be om hjelp og utfrielse, så alle kan erkjenne at Gud alene er Gud!
Ja, la oss nettopp oppmuntre hverandre til å sette vår lit til Herren! Herren skal sannelig utfri oss, vi skal ikke bli overgitt i fiendens hånd. Og om det ser aldri så mørkt ut, så er det dette vi skal løfte fram, for dette er et løfte som står fast!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie." (Ef. 2:19)
"Slekta er verst" er både en filmtittel og et flåsete uttrykk for at en svigerfamilie og slekta kan være en prøvelse. Én ting er å velge sin elskede og leve godt sammen som par, noe annet er å takle alle de andre som følger med på kjøpet. For noen er det også slik med kristne og menigheten.
Problemet er ikke Jesus eller Bibelen. De lever kanskje godt med begge i hverdagen. Men de kristne eller fellesskapet kan de streve med eller ta avstand fra. Det kan være de sosiale kodene, å trives i kristne settinger, eller å skjønne greia med møter og aktiviteter. Det kan også være all kranglingen, både i media og lokalt, om det som virker som flisespikkeri, eller frykten for å bli satt i bås sammen med de andre. Men alternativet er ikke å kutte ut "slekta", altså menigheten eller de kristne.
I ei bok jeg har om ekteskapet står det: "Ha respekt for din ektefelles familie. Du er selv blitt en del av den." Hvis Jesus er vår elskede, er vi blitt del av en verdensvid familie, og den er mangfoldig og brokete (Matt.12:49-50; Ef. 3:17-19). Men vi kan lære å elske de også!
Og hvis du er der, at du strever med alt det som følger med på kjøpet, når du har valgt Jesus og Bibelen: be Jesus da om å hjelpe deg og elske din nye utvidede familie, og vise deg hvordan du skal forholde deg til dette. Og la oss se etter det beste i hverandre, for der er mye godt å framelske!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Da roste hans herre den urettferdige forvalteren fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn er klokere mot slekten sin enn lysets barn." (Luk. 16:9)
Det var Jesus som sa dette. "Denne verdens barn", som Han kalte det, er altså noen ganger klokere enn oss som vil følge Ham. Svir det å høre det? En annen oversettelse sier at "denne tidens barn er glupere, klokere og visere i relasjon med sin egen generasjon" (min oversettelse av AMP). Ordet klokere betyr "omtenksom", "følsom" og "forstandig", og betegner en som bruker praktisk visdom i sin livsførsel og i sin omgang med andre, sier Bibelordboka.
Selv om Jesus her snakka om penger og eiendeler, kan vi kanskje også overføre det til andre områder. Hvordan nå ut med budskapet om evangeliet tilpasset denne generasjonen, denne kulturen og så videre? Hva med menighetens forvaltninger av menneskelige ressurser? Står resultatene i forhold til innsatsen? Albert Einstein mente det var galskap å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et annet resultat.
Det kan være krevende og risikofylt å gjøre noe nytt, men det kan også gi store resultater! Hva våger vi?
Ja, la oss be Jesus om å hjelpe oss og handle klokt med slekta vår, eller generasjonen vår, folket vårt, så vi kan være omtenksomme og følsomme og forstandige. Og bruke praktisk visdom i vår livsførsel og i vår omgang med andre. Og så kan vi jo kanskje lære litt da, av de som Jesus kaller denne verdens barn, på de områdene der de er klokere enn oss.
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"De vantro som har fått sine sinn forblindet av denne tidsalders gud, for at ikke lyset fra herlighetens evangelium om Kristus, som er Guds bilde, skal skinne for dem." (2. Kor.4,4)
Denne tidsalders gud står i kontrast til den evige Gud. Og tidsaldernes gud kan vel knyttes til tidsånden? Men hva eller hvem er egentlig tidsånden? I en kulturavis på nettet fant jeg en fascinerende presis og i stor grad sann beskrivelse, skrevet av en norsk komponist. Han kalte tidsånden for verdenshistoriens største lurendreier. En personlighet som aldri gir seg klart til kjenne, men som er virksom og fører til konformitet, kollektiv sensur og ufrihet under dekke av falsk fromhet og framgang (H. Ibstad).
Tidsånden vil til enhver tid ha oss bort fra det sanne evangeliet, eller skjule det for oss. Men den klarer bare å blinde "den vantro", sier verset, altså den som ikke vil tro. For den som søker sannheten, vil Sannheten alltid være å finne. Herren "lar seg finne", sier Jeremia (29,14). Hans Ånd hjelper oss til frihet og ekte tro, gir oss lys til å se og forstå, og leve sanne liv!
Så er det ei bønn i dag, om at Gud må åpne øynene på de som er blindet av denne tidsalders gud, så de kan se lyset fra herlighetens evangelium om Kristus som er Guds bilde, så det lyset kan skinne for dem. La oss be om det!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Sakarja sa til engelen: 'Hvordan kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min kone er også i langt framskreden alder'..." (Luk. 1, 18)
Hva skilte Sakarjas svar fra Marias svar til engelen (v. 34)? Det er ikke så lett å se, men av engelens respons er det tydelig at det var forskjell. Vi vet ikke om Maria hadde bedt om å bli mor til Messias, men Sakarja hadde i alle fall bedt om en sønn, står det (v. 13). Likevel er det han som tviler. Det vil si, det virker mer som skepsis og mistro. Han vil ha noe ekstra, et tegn, som kan gjøre ham sikker.
Før vi dømmer Sakarja for hardt, kan vi se på menigheten til Peter. De ba for ham da han var i fengsel, men da han ble løslatt, ble de helt himmelfalne (Apg. 12, 5-16). Gjør vi det samme? Ber og ber, og når svaret kommer, blir vi så overrasket at vi ikke tror det? Eller lar vi tvilen og skepsisen overdøve gleden?
Gud oppfylte både Sakarjas bønn, og bønnen til menigheten til Peter. Gud lønner den som søker Ham, sier Bibelen (Hebr. 11,6). Når vi ber, skal vi forvente svar - selv om det tar tid. Å vente på Herren er å vente med håp og forventning (Sal. 27, 14)!
Er du der at du har bedt og bedt så lenge, og enda ikke fått svar, men du har fått noen løfter som er vanskelige å tro på? Eller er du der at du faktisk har fått svar, men du strever med å glede deg over det, å ta imot det og tro det? Det tok litt tid før Sakarja klarte å prise Gud for det bønnesvaret han hadde fått. Det tok faktisk ni måneder. Det hender at vi også trenger litt tid. Men budskapet er der: Gud hører bønn. Han svarer. Og Han ønsker at vi skal ta imot Hans svar med glede og takknemlighet. Så hva kan vi takke Han for i dag, at Han har svart på?
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Deretter så jeg, og se, et Lam står på Sions berg, og sammen med Ham 144 000 som hadde Hans Fars navn skrevet på sin panne." (Åp. 14, 1)
I kapittelet før tegnes det et dystert bilde om dyrets tall og merke. Og både vi og Johannes kunne jo lure på hvordan i alle dager troende skulle kunne klare seg gjennom de harde trengslene. Da er det godt å lese dette verset!
Lammet på Sions berg sammen med 144.000 som hadde Hans Fars navn skrevet på sin panne. Jesus, Guds Lam, står der trygt på solid grunn. Og sammen med Ham står en fulltallig skare, 12 x 12.000 – og det er fulltallighetens tall i Bibelen - alle merket med Guds navn. Og dette er de samme detaljene som vi finner i kapittel 7 (2-8). Det betyr at Herren ikke glemmer noen av sine eller mister de! Hver og en er bevart fordi de er merket med Guds navn. Det merket kan også forstås som Helligånden, forteller Bibelen (jamfør Ef. 1,13-14).
Resten av dette kapittelet i Åpenbaringen handler om engler med bud om dom og straff for dem som har vendt Gud ryggen. Men innbakt i dette er der også trøst til Guds folk: evangeliet bringes ut og gir hjelp, døden kommer som en utfrier, og det er en kjær venn som henter dem: Jesus kommer selv og henter sine (v. 6, 13, 16; Joh. 14, 3)!
Ja, det er ikke alt i Bibelen som er like lett å forstå eller å lese, men det er noe med å se etter hvor der er trøst og oppmuntring, noe som gir styrke og mot og hjelper oss å løfte blikket. Og ikke bare se det onde, ikke bare se nederlag eller det som skremmer. Jesus, Guds Lam, står trygt på Sions berg, og vi skal få stå der sammen med Ham!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt." (Apg. 7, 17)
Disippelen Stefanus gjenforteller jødefolkets historie fra den spede begynnelse. Løftet Gud ga Abraham var todelt. Han skulle gi gamle, barnløse Abraham så mange etterkommere som stjernene på himmelen, men de skulle først bo i et annet land og være slaver der i 400 år før Gud skulle føre dem tilbake til landet Han lovet dem.
To ting måtte oppfylles først: Israelsfolket måtte ha blitt et stort folk, og amorittenes mål av ondskap skulle være fullt, forteller Bibelen (v. 5-7; 1. Mos. 15,5-16). Det tok tid. Men Gud fulgte med og så da tiden nærmet seg!
En dag skal Han utfri også oss som tror. Tiden nærmer seg, da Han skal føre oss hjem til vårt Himmelske land. Så spørs det om der også nå er to ting som må skje først. Det ene, at syndens mål må fylles opp, OG at vi som tror skal bli et enda større folk (Dan. 8,23; 2.Tess. 2,3; 2. Pet. 3,9). Gud har den fulle oversikt, Han følger med og er klar!
Ja, takk Gud, at Han har oversikten! Og Han har kontrollen! Og Han driver sin plan fram! Det er godt det ikke står på oss. Men at Han som har all makt i himmel og på jord, Han er den som gjør alt dette. Og så inviterer Han oss til å være med på det!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Disiplene Hans hadde nemlig gått inn i byen for å kjøpe mat." (Joh. 4, 8)
Jeg har hørt og lest mange tolkning av det sterke møtet mellom Jesus og kvinna ved brønnen. Men jeg kan ikke huske at noen har snakka så mye om disiplene. De var ikke der da mirakelet skjedde. Sendte Jesus dem bort, i sin forutsigelse, for å kunne snakke med kvinna på tomannshånd? Eller var det disiplenes valg? Noe er uansett påfallende.
Jesus ble sittende igjen uten noe å drikke (v. 6-7). Hva om én disippel skyndte seg tilbake til Mesteren med ei krukke, så Han kunne få noe vann? Disiplene kom tilbake, med brød, men - som en påpekte i ei bok (M. Stibbe) - uten å få med seg en eneste innbygger, enda de visste at Jesus var Messias (v. 31). Og når de peker på brødene de har med, peker Jesus på en annen mat: byens befolkning som nå var på vei ut til dem (v. 30+35).
Ligner vi på disiplene? Opptatt av behovene i flokken mer enn å se de ufrelste rundt oss? Tenk å være tett på Jesus - der ting skjer! Disiplene fikk være med på moroa likevel: de fikk høste det Jesus sådde, kan vi lese (v. 38-42). Og det kan vi også!
Men vi kan saktens ta med oss disse ordene her. Er vi mer opptatt av det jordiske og behovene innad i flokken vår, enn å løfte blikket og se markene som står hvite til høst, som Jesus sa? Der er folk der ute som trenger oss. Du når noen, jeg når noen. Sammen når vi mange!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.
"Ve verden på grunn av forførelser! For forførelser må komme! Men ve det mennesket forførelsen kommer fra." (Matt. 18,7)
Jesus minner oss her om to ting: forførelser er ikke til å unngå, og de kan komme fra mennesker. Men vi vet at bak all forførelse står djevelen, kan vi lese (Åp. 20,2-3). Hvor bevisste er vi på forførelser?
Det nye testamentet har tre ulike ord for forførelse; skándalon, plánē og apátē, og jeg vet ikke om jeg uttaler de rett. Skàndalon minner om skandaløs, et preg forførelser kan ha. Plánē betyr å vandre vill. Apátē betyr bedrag. Ordet ligner på apati, altså likegyldighet, uten at jeg vet om det er en sammenheng her. Men Jesus snakka om rikdom som bedrar og forfører (Matt. 13,22). Og rikdom kan ofte føre til likegyldighet, både overfor andres lidelser, men også eget behov for en frelser og et evig liv i Himmelen.
Vi trenger å avsløre forførelsene i vårt samfunn i vår tid. Både de skandaløse, de villfarende og de bedragerske som sløver oss og gjør oss likegyldige. For å klare det, trenger vi å kjenne Skriftene og Guds kraft, sa Jesus (Matt. 22,29). La oss søke til disse kildene!
Ja, hva ser du for deg når vi snakker om forførelser i Norge i dag? Klarer du å avsløre dem og gjenkjenne dem? Kanskje trenger vi å snakke litt mer om dette? Men vi trenger også å kjenne Skriftene og Guds kraft, sa Jesus. La oss søke til de kildene i dag og be Ham om å kaste lys over det som er av forførelser i landet vårt!
Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.