"Oksen kjenner sin eier, og eselet sin herres krybbe, men Israel skjønner ikke. Mitt folk er uten forstand." (Jes. 1:3)

Gud sa dette om jødefolket fordi de hadde vendt Ham ryggen, enda Han var deres Herre og Frelser, kan vi lese (43:3). Men det som slo meg var ordene om at eselet kjenner sin herres krybbe.

I Bibelen er eselet et urent dyr for jødene. Likevel var det nettopp et esel Jesus red på inn i Jerusalem (2.Mos.13:13; Mark.11:7). Om det var urent, ble det likevel gitt stor omsorg og verdi av Gud. Det ser vi for eksempel i det tiende budet og i reglene om sabbat: "Vi skal ikke begjære vår nestes okse eller esel, og på sabbaten skulle både okse og esel få fri" (2.Mos. 20:17; 23:12).

Vi hedningekristne blir litt som eselet: vi er "urene" for jødene (Apg.10:28). Men Gud har omsorg for oss også, og hviledagen gjelder også for oss, og vi bærer Jesus som Konge i hjerte og liv (1.Tim. 6:15; 1.Pet. 5:8; Hebr. 4:1-10). Det står ikke noe i Bibelen om der var noen dyr i stallen i Betlehem, men vi kjenner definitivt vår Herre Jesus sin krybbe (Luk. 2:7)! 

Så la oss da ikke være et folk uten forstand. Vi er et folk som kjenner vår Herres krybbe. Vi vet hvor Han er født, vi vet hvor Han kommer ifra: Han kommer ifra Gud. Og så ble Han født som menneske, og så levde Han her, det livet vi skulle ha levd. Og så døde Han den døden vi skulle ha dødd. Og så har Han satt oss fri til å leve i fellesskap med Gud og i kjærlighet til hverandre.

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.